Neuromancer

År 1989, jeg er ti år gammel og noen starter Neuromancer på C64 for meg. Jeg forstår ingenting. Det er ikke en kritikk — det er bare fakta. Denne verden var for en tiåring fra blokkene altfor tett, altfor skitten og altfor smart.

Interplay gjorde Gibsons kultklassiske roman fra 1984 til et eventyr med RPG-elementer det året. Du befinner deg i Chiba City, en kuslig strandbykslum full av neon, stoffer og mennesker som solgte nyre for å betale for nevronal implantatet. Du spiller som en hacker uten kreditt og uten utsikter, som gradvis dykker dypere ned i Matrix — cyberspace hvor data har form og selskaper har tenner. Settingen er akkurat det Gibsons lesere forventet.

Spillet kombinerer klassisk point-and-click-eventyr på overflaten med hacker-lag i nettverket. I den fysiske verden snakker du med karakterer, kjøper programvare og maskinvare, samler informasjon. I Matrix angriper du ICE — forsvarprogrammer som beskytter databaser — og prøver å trenge inn i stadig mer beskyttede systemer. Vanskelighetsgraden er reell. Uten manualen eller tidsriktig hjelp blir du lett lost, fordi spillet gir deg ingen hints. Det var slik hele sjangeren var dengang — enten lærte du det, eller så gjorde du det ikke.

Hva Neuromancer gjorde, var først og fremst å behandle kildematerialet seriøst. Interplay tok ikke veien med overfladisk kappe på generisk action, men forsøkte å oversette Gibsons stil til spillmekanikk. Matrix som navigerbar rom, terminologi, atmosfæren i Chiba City — det hele holder. Musikken på Sound Blaster eller AdLib-kort ødela ikke atmosfæren, selv om du i dag først og fremst kjenner tidsepoken. Det som har blitt dårligere, er uoversiktligheten i noen hacker-sekvenser og av og til avhengighet av nøyaktig rekkefølge av steg som spillet ikke varsler.

I dag passer Neuromancer den som kjenner romanen eller i hvert fall vet hvorfor ordet cyberpunk ikke bare betyr neon-hologrammer. Det er et spill som krever tålmodighet og litt lesing — enten manualen eller Gibsons egen bok. Du starter det i nettleseren med DOSBox uten problemer, og selv om du ikke fullfører det, er de første timene i Chiba City verdt det. Noen ganger er det bra å besøke stedet hvor du som barn feilet helt.