Retro eventyrspill fra DOS-tiden

For mange norske tenåringer var eventyrspill den første virkelige grunnen til å lære engelsk ordentlig. Et gåtespill uten taleoversettelse tvang deg til å lese hver eneste replikk, og ordboka lå ved siden av tastaturet. Belønningen var historier ingen annen sjanger klarte: The Secret of Monkey Island avgjorde sverdkamper med fornærmelser i stedet for reflekser, og lot deg aldri dø, slik at du kunne prøve alt uten å frykte en tilbakespoling. Beneath a Steel Sky gikk motsatt vei i tonen, med en tegneserieaktig framtidsby og en robotkompis hvis kretskort du bytter ut for å gi ham nye evner.

Fra Lucasfilm til Oslo

Sjangeren fikk etter hvert en norsk stemme. Funcom i Oslo laget The Longest Journey, der April Ryan pendler mellom en teknisk og en magisk verden, og der halve gåteløsningen er å skjønne hvilken av de to verdenene et problem egentlig hører hjemme i. Før det hadde Indiana Jones and the Fate of Atlantis vist en annen løsning på det samme designproblemet: tre helt adskilte veier gjennom historien — én med følgesvenn, én med gåter, én med slåssing — som gjør en ny gjennomspilling til noe annet enn en repetisjon. Simon the Sorcerer holdt seg til den klassiske pek-og-klikk-formen, men med en hovedperson som håner både trollmenn og spilleren, og med gjenstander som gir mening først når du har hørt riktig replikk. Det er verdt å merke seg hvor forskjellig de tre håndterer blindveier: hos Lucasfilm kan du ikke låse deg ute av spillet, mens eldre titler gjerne lot deg gå videre i timevis med en gjenstand du burde ha plukket opp lenge før.

I katalogen finner du originalutgavene, ikke nyinnspillinger. Spill merket som spillbare starter rett i vinduet gjennom en innebygd emulator — ingen installasjon, ingen tilleggsprogram, ingen registrering, ingen nedlasting.

Og der stemningen tipper over i frykt, begynner et eget kapittel: Skrekkspill fra denne epoken beholdt gåtene fra det klassiske eventyrspillet og nøyde seg med å slukke lyset.