Special Forces

År 1992, sent på kvelden, skjermen lyser, kald kaffe på bordet ved siden av, og på skjermen et virvar av taktisk kaos som jeg dykket ned i for første gang med overbevisning om at «dette klarer jeg på en ettermiddag». Special Forces lot meg beholde den overbevisningen i omtrent en time.

Sleepless Knights — ikke Microprose, slik det noen ganger hevdes — ga ut et actionspill i 1992 som ikke ville passe inn i én bås. På overflaten handler det om isometrisk action: du leder en liten enhet spesialsoldater gjennom oppdrag, der automatgeværet er hovedkommunikasjonsverktøyet. Settingen er militær, uten for mye forklaring, stilen nøktern til spartansk.

Spillet later til å ha også en strategisk hjerne. Før hver oppdrag plasserer du soldater, velger utstyr og tenker minst litt framover. I aksjon bytter du mellom lagmedlemmer og forsøker å flankerе fienden i stedet for bare å kjøre frontalt angrep. Men i praksis ender det opp med at du bare skyter og håper. Den kunstige intelligensen — både din egen og fiendens — tar beslutninger som ville skuffet selv en fersk rekrutt. Kontrollen sitter sånn omtrent: tastaturet fungerer, musen er mer av en bonus.

Jeg husker Special Forces som et spill som lovet mer enn det kunne levere. Den hybride ambisjonen — litt Commando, litt taktikk, litt arcade — var ikke en dårlig ide på den tiden. Men gjennomføringen er ujevn. Grafikken holder stand for 1992, lyden fra Sound Blaster var akseptabel, men det totale inntrykket er som militæropplæring ledet av en sersjant som har lest lærebøkene men aldri ropet på ekte rekrutter. Formen er der, margen mangler.

I dag kan nok bare en spiller som liker arkæologiske lag fra tidlig nittitall spille det i nettleseren — altså noen som ikke er imot at spilling stellevis er mer kamp mot grensesnittet enn mot fienden. Hvis du leter etter genrens gullstandard, se andre steder. Hvis du er interessert i hvordan skapere den gangen slet med ideen om taktisk action før det fantes en engine som kunne bære den, er Special Forces et ærlig bevis på den innsatsen — ikke mer, men heller ikke mindre.