Games, The - Summer Challenge

Når du tar joystick-en og starter opp minigames som er morsomt i fem minutter og deretter blir kjedelig, har du foran deg Summer Challenge — en samling som jeg husker som noe mellom seriøs ambisjon og latskap.

Det er et sett med sportsdisipliner i olympiade-ånden — sprint, hopp, kast, svømming. Hver disiplin har sin egen mekanikk som du lærer på noen få forsøk, og så er du på bunnen. Målet er klart: samle medaljer og sammenligne poengene med venner. På tiden da PC-konkurranse var normalt, virket det ganske attraktivt.

Problemet ligger i presisjon og repetitivitet. Hvert spill reduseres til noen få klikk eller å holde en tast på rett tid. Sprinteren ble drevet av å trykke venstre og høyre knapp vekselvis — jo raskere, jo bedre. Hopperen tok sats, hoppet, landet. Lyden er beskjeden, grafikken er skarp, men uten lag — bare plastfigurer på ensfargede flater. Det er ingen eleganse som i senere utgitte sportsspill. Det er ærlig talt kjedelig allerede i andre runde.

Charmen ved spillet lå snarere i muligheten til å spille med flere spillere og dele joystick-en. Når dere alle satt ved en datamaskin og prøvde å ødelegge hver andres kamp, var det i det minste morsomt. Alene mot AI? Det er bare irriterende. Spillet lærer ikke, lytter ikke — det gjentar bare samme logikkblokk.

I dag har Summer Challenge blitt dårlig på grunn av mangel på dybde. Det er ingen progresjon, ingen opplåsinger, ingen grunn til å vende tilbake. Det er et fotografi av en enkelt sommerdag — kort, glemmelig, uten lag. Hvis du er interessert i gamle MS-DOS-kuriositeter og vil vite hvordan datamaskinen så for seg underholdning ved å konvertere en sportsturnering til piksler, er det et interessant tidsdokument. Ikke mer enn det.