Spiderman

Spider-Man fra 1984 er en majestæt som i dag ser ut som noe barna fra leiligheten ved siden av av og til ville kaste inn i datamaskinen. Sånn svart-hvitt, kaotisk prosjektil uten tid til galskap. Å spille med det er akkurat det samme som å stirre ned i en pøl — noen ganger ser du noe interessant der, noen ganger bare refleksjoner.

Det er en klassisk DOS-platformer hvor du som en edderkopp navigerer rundt i en bygning og samler diverse gjenstander. Målet er klart: komme gjennom nivået, beseiret fiender, nå slutten. Posisjonen i hver scene er som lynet — ingen debatt, ingen sortering, ingen dypere strategi. Det var og er i grunnen greit, for den gang spilte ingen med finesse. Du ville bare spille og det var ikke interessant for deg om det var pent.

Kontrollen er primitiv i ordets beste forstand. Hopp, bevegelse venstre-høyre, og av og til trykk på en knapp for noe. Grafikken? Figuren skiller seg nesten ikke fra en firkant i kostyme. Lydene? Piping som fra en vekkerklokke som Spider-Man selv ville tatt med seg på tur. Alt sammen utgjør et spill som spilles som beintøft brød — ryggen gjør vondt, men du fortsetter fordi det er ikke noe annet.

Minnet holder seg til det hovedsakelig fordi det var del av den gylne alderen av datamaskintid, ikke fordi det strålte av genialitet i seg selv. Det betydde at når du skaffet deg din første datamaskin, trengte du ikke å kjøpe dumdristighet på en diskette — du fikk spille Spider-Man med en gang. Det var bare der, som luft. Det var billig, det var forståelig, det var ditt.

I dag vil du spille det hovedsakelig av nysgjerrighet eller sentimentalitet. Det går ikke uten emulator, du vil bare prøve det for å gjøre det klart for deg selv hvordan gaming kunne se ut når du trodde det var den beste underholdningen under solen. Du vil oppdage den råe magien fra den tiden, når grafikk ikke var en hindring. Da spill ble skrevet hardnakket, uten massering.