Yellow Door

Når vi kaller et mystisk program etter fargede dører og så bare slipper det løs i verden uten forklaring, mister vi noe. Yellow Door er en av disse Spectrum-titlene der du låner en kassett fra en kamerat, laster den inn i emulatoren og stirrer på skjermen med følelsen av at du mangler instruksjonsheftet eller i det minste en notatbok på esken.

Det er et logisk puslespill eller eventyr — den nøyaktige kategoriseringen forblir uklar — som foregår i et tilsynelatende enkelt miljø. Målet forblir uklart, det er definitivt ikke en vanlig platformer. Utgangspunktet, et par muligheter for å bevege deg eller samhandle med gjenstander du ser på skjermen. Atmosfæren er snarere eksperimentell enn underholdende, som om forfatteren testet hva som var mulig på Spectrum, uten noen større anstrengelse for å gjøre det enkelt for den individuelle spilleren.

Det spilles gjennom frustrerende prøving og feiling. Du prøver bevegelse til venstre, så til høyre, så glir du over noe som ser ut som en kontrollerbar gjenstand — og noen ganger skjer noe, noen ganger ingenting. Kontrollen er ikke intuitiv, grafikken er eksperimentell, og hvis spillet ikke følges med dokumentasjon, ville en spiller fra åttitallet bli kastet inn i desperasjon. Det er uklart om du er nærmere målet eller bare vandrer meningsløst gjennom en prosedyremessig labyrint.

Yellow Door ble en del av en viss legende om marginale Spectrum-titler — de der du ikke vet om det er et uferdig prosjekt, et eksperimentelt verk eller bare et spill som ikke fant sin plass i historien. I dag skrives det om det snarere i sammenheng med utforsking av de mørke hjørnene av nittitalls hjemmescene, som en gjenstand som forteller mer om vilkårene som gamedesignere arbeidet under den gangen, enn å tilby en ekte spelopplevelse.

Spille det i dag i nettleseren? Ja, hvis du er interessert i hvordan veien til blindveien så ut. Det er ikke et spill som vil gripe deg i nakken — det er snarere svaret på et spørsmål du ikke stilte.