Klax

Det er 1990, fredag ettermiddag, og noe som så ut som fullstendig tøys kjørte på min 286 — fargeflatene faller fra et transportbånd, du fanger dem og stacker dem i rader. Fem minutter senere var jeg borte fra datamaskinen til kvelden.

Klax er et arkade-puslespill fra Atari, opprinnelig fra arkadeautomater i 1989, portert ett år senere til PC og en rekke andre plattformer. Prinsippet er brutalt enkelt: fargeflatene kommer ned et transportbånd, du fanger dem i en trakt og kaster dem deretter ned i rutenettet under. Målet er å arrangere rader — horisontalt, vertikalt eller diagonalt — med tre eller flere matchende farger. En rad dannes, den forsvinner, du får poeng. Trakten fylles opp eller flater søler over kanten, og du er ferdig.

Kontrollene består av tre knapper, alle klarer det på trettisekunder. Men dybde kommer gradvis: høyere vanskelighetsgrad legger til hastighet og flere farger, trakten fylles raskere enn du kan reagere, og plutselig må du tenke to trekk frem. Spillet tvinger deg subtilt til å planlegge. Det handler ikke bare om hvor du plasserer en flate, men når du holder den og når du kaster den. Diagonale kombinasjoner er da rent tilfredsstillende på samme måte som når et langt stykke i Tetris faller perfekt ned i gapet.

Det Klax introduserte var en kombinasjon av reflekser og tenking på et tidspunkt da de fleste arkadespill ville ha den ene eller den andre. Grafisk var det aldri noe spesielt — fire farger, flate kvadrater, ingen animasjon verdt å nevne. Lydene på PC-høyttaleren var som de var. Men dette plaget ikke spillet da og plager det ikke nå. Enkelheten her er intensjonell og funksjonell. Det som har blitt dårlig med tiden er fraværet av noen som helst lagringssystem eller progresjon — hver start er fra null, og motivasjonen til å fortsette å spille avhenger rent av deg og poengene dine.

I dag passer Klax for alle som er i stemning for en femten-minutters puslespilløkt uten tutorials, cutscenes og battle passes. Hvis du ikke har spilt det på nittitallet, har du ingen nostalgisk gjeld — spillet står på egne ben uavhengig av alder. Du kan kjøre det i en nettleser med en gang, ingen installasjon, ingen DOSBox. Perfekt for en pause, farlig for en arbeidspause.