Bruce Lee Lives

Navnet alene krever mot. Bruce Lee Lives — ikke «inspirert av», ikke «i stilen til», ikke noe forsiktig omveier. De gikk all-in på legenden og satte den rett på esken. Uansett hva du ellers sier om denne MS-DOS-tittelen fra 1989, så har denne tittelsiden mer selvtillit enn selve spillet noensinne oppnår.

Det du får er et side-scrolling action-platformerspill hvor du spiller som en fighter som beveger seg, sparker og slår seg gjennom bølger av fiender. Bruce Lee-forbindelsen er mest kosmetisk — spriten er slank, bevegelsene er vagt kampkunstforgyldt, og antakeligvis eide noen på dev-teamet en plakat. Bortsett fra det gjør spillet sitt eget stille, merkelig uremarkable ting.

Mekanikken er omtrent så dyp som en pøl på en het dag. Du beveger deg, du hopper, du sparker. Kampsystemet har den stive, en-knapp-kvaliteten som allerede føltes datert i 1989 — året som også ga oss spill med faktiske combo-systemer og responsive kontroller. Fiender kommer på deg i mønstre som er enkle nok å lese etter første forsøk, og nivådesignen motsetter seg ikke hardt nok til å gjøre lesingen føltes som en prestasjon. Kontrollene gjør det du ber om, stort sett, men det er ingen vekt bak noe av det. Ingen knak av påvirkning, ingen følelse av at foten din som treffer noen i kjeven betyr noe.

Det dette spillet egentlig er, strippet for navnet, er en kompetent men anonym klon som rider på en kulturell bølge. Bruce Lees død i 1973 hadde holdt bildet hans salgbart i over et tiår på dette tidspunktet, og sent på åttiern var fullt av filmer, spill og merchandise som påberoper ham med varierende grad av alvor. Bruce Lee Lives sitter i bunnen av den haugen — ikke inkompetent nok til å være minneverdig som en katastrofe, ikke god nok til å rettferdiggjøre navnet. Det har aldret slik billig plast aldrer: det gikk ikke i stykker, det bare ble matt og litt gult.

I dag er det mer en kuriositet enn et spill. Hvis du vokste opp med å mater mynter inn i arkadekabinetter og squinte på EGA-skjermer, finnes det kanskje ti minutter arkæologisk nostalgi her — gjenkjenne sjangerkonsensjonene, lydchip-en som gjør sitt beste, pixel art-fighteren som vagt gestalter sin kildemateriale. For alle andre finnes det ingen god grunn til å laste det inn med mindre du bygger et mentalt katalog over alle spill som lånte et kjent navn og håpet at ingen så for nøye. Hvis det er prosjektet ditt, hører Bruce Lee Lives hjemme i samlingen. Ellers, spill det faktiske Bruce Lee fra 1984 av Datasoft. Det respekterte faktisk oppgaven.