Amazing Spider-Man

Mysterio. Av alle skurkene Paragon kunne ha valgt, gikk de med fiskebolle-hodet illusjonisten, og ærlighet talt? Respekt. Det er et valg som forteller deg nøyaktig hva slags Spider-Man-spill dette er — ett bygget på villeiledelse, ikke muskelkraft.

Amazing Spider-Man fra 1989 er et grafisk tekstabventur. Ikke en plattformer, ikke en slåsskamp — et eventyrspill der du skriver kommandoer og starer på statiske illustrerte skjermer mens Peter Parkers verden utfolder seg en parsert setning av gangen. Du spiller både Parker og Spidey avhengig av situasjonen, og balanserer dobbeltlivet som definerer karakteren. Trusselen er Mysterio, noe som passer formatet perfekt: en skurk hvis hele triks er at ingenting er som det ser ut, passer godt inn i en sjanger der puslespillet alltid er "finn ut hva spillet faktisk vil at du skal gjøre."

Parseren er funksjonell men hensynsløs på den måten 1989-parsere pleide å være. Du finner den rette handlingen og formulerer den feil og får ingenting. Du formulerer den riktig og finner ut at du trengte en gjenstand du gikk forbi for tre skjermer siden. Illustrasjonene er kompetente for tiden — ikke vakre, men atmosfæriske nok til å forankre scenene. Bevegelse gjennom New York føles tilsiktet snarere enn flytende, noe som passer detektiv-og-deduksjon-tempoet bedre enn fantomivaren om å være Spider-Man. Hvis du kom til dette i forventning om å føle deg som Spider-Man, blir du forvirret. Hvis du kom til det i forventning om å føle deg som noen som nøye jobber gjennom en tegneserieplot, blir du nærmere fornøyd.

Det som gjorde det minneverdigt i 1989 var i stor grad nyhetsverdien av lisensen. Spider-Man på en hjemmedatamaskin, med faktiske scener, faktisk dialog, en faktisk historie — det var noe. Paragon hadde et rykte for lisensierte eventyr som tok kildestoffet på alvor snarere enn å lime en logo på en generisk motor, og denne omsorgen vises i skrivingen. Det er ikke åpenbaringsvis prosa, men det vet hvem Peter Parker er. Spillet har ikke aldret til irrelevans, men det har aldret inn i en spesifikk slags tålmodighetstest som moderne spillere enten vil finne sjarmerende eller vanvittig uten noen mellomgrunn.

I dag lever det komfortabelt i nettleseren, noe som fjerner diskettbyttet og etterlater bare spillet selv. Hvis du vokste opp med tekstabventyr, kommer muskelminnet tilbake raskt — vanene med å lagre obsessivt, kartlegge på ruteark, prøve hvert synonym du kjenner. Hvis du ikke gjorde det, er dette et anstendig startpunkt for sjangeren nettopp fordi Spider-Man-rammen gir deg narrative innsatser å holde fast på når parseren kjemper mot deg. Det vil ikke erstatte Infocom-klassikerne i noens personlige kanon. Men som et stykke fra 1989 som tok en Marvel-lisens og gjorde noe gjennomtenkt med den, tjener det fortsatt plassen sin.