Best of the Best Championship Karate

Når alle dine spesielle angrep klappes ned til en enkelt knapp i en karate-videospill, vet du at det ikke er de beste tidene. Best of the Best Championship Karate fra 1992 er et spill som trodde at å trykke på en knapp var som å simulere et ekte slag. Det var ikke en dårlig idé, men gjennomføringen var elendig.

Det er et arcade-sportsspill der du møter motstandere i en turnering. Greia er enkel: du vinner en boks. Du er karateut med ambisjoner om å nå toppen, og spillet leder deg gjennom påfølgende turneringer der du møter representant etter representant. Grafisk sett ser det ut som det ser ut — små figurer i rødt og grønt på svart bakgrunn, animasjonen ganske begrenset. På MS-DOS kunne man ikke gjøre mye med det, men sammenlignet med de bedre konkurrentene på den tiden var det helt elendig.

Å spille er noe du vender deg til raskt. Du har et par spesieangrep knyttet til ulike tastaturkombinnasjoner, mens alt dreier seg rundt knappen for normalt slag, spark og blokk. Problemet er at spillet blir kjedelig fort — kampen minner mer om å hamre på en knapp med innimellom litt tastetastying. Det finnes ingen virkelig lesbar strategi her, ingen motstanderlesing, ingenting. Du kommer deg gjennom bare fordi du kan knappene og får timet noen slag intuitivt.

Dette spillet spilles i dag mest ut av nysgjerrighet eller nostalgi. På nittitallet fantes det fighting games som var tusen ganger bedre — ikke engang å nevne Street Fighter eller Mortal Kombat, Sega hadde også sine titler. Best of the Best forsvant i mengden av håpefulle forsøk. Hva husker vi hovedsakelig i dag? At det var svakt, at Amiga og Atari ST hadde sine egne versjoner, og at PC-versjonene fra den tiden bare ikke var særlig fornuftige. Det var et forsøk, men et forsøk uten smart design.

Hvis du vil spille noe fra den tiden for nostalgi sin skyld, er det her. For dagens spiller har det ikke noe å vise. Selv retro fighting games kan være giftige, men dette er kanskje enda verre — kjedelig gjennomført, dårlig balansert og uten tro. Du kan spille det i en nettleser via DOS-emulering, men jeg ser ikke hvorfor du skulle gjøre det, med mindre du sikter på å spille alle arkivspill fra nittitallet. Det er det slags spill du finner i en samling og skrur av raskt.