Arthur - The Quest for Excalibur

År 1989, Infocom. For meg dengang synonymt med tekstabventurer med det største ordforråd og den mest tøffeste parseren. Men Arthur: The Quest for Excalibur kom på en tid da Infocom allerede slet med gjeld og Activision tok kontroll. Resultatet er et interessant stykke — verken ren tekstabventur eller ordentlig grafisk adventure, men noe midt imellom.

Du spiller som unge Arthur før han blir konge. Du starter et sted i nærheten av en gravlund, hvor du møter det grunnleggende Arthur-kravet: det magiske sveidet Excalibur. Selvsagt har du det ikke. Noen har stjålet det, og før du engang legger hånden på stenen, må du skaffe det først. Klassisk oppsett etter prinsippet «først får du oppgaven, så finner du ut hvor vanskelig den er». Arthurlegenden som motiv-arsenal — Merlin, Camelot, middelalderengelsk i sin mest eventyrlige form — fungerer som en solid kulisse her.

Kontrollen kombinerer tekstparser med enkle grafiske lokasjoner. Du ser scenen, skriver kommandoer. Parseren er Infocom-aktig, så den forstår en ordentlig mengde konstruksjoner, men samme gamle regel gjelder: når du ikke vet veien videre, prøver du synonymer til det gir slipp. Denne adventuren jobber også med transformasjoner — ved bestemte øyeblikk kan du forandre deg til et dyr, noe som åpner ellers utilgjengelige passasjer eller informasjon. Det er en oppfinnsom mekanikk for sin tid og er fornuftig i konteksten av Arthurmagi. Gåtene er stort sett rettferdige, logikken holder, men noen få blindgater tvinger deg til å ta fram papir og blyant.

Hva som har blitt dårlig med alderen? Grafikken var aldri styrken — scenekart er praktiske, ikke mer. Og tempoet tilsvarer utgivelsesåret: langsomt, stedvis stivt. Den som vokste opp med Zork eller Hitchhiker's Guide blir fornøyd. Den som forventer en eventyrhistorie i senere LucasArts-stil, vil støte på veggen. Arthur er ikke en dypt fortellingsbasert spill. Det er mer en logisk puslespill i Arthurdrakten — og det er ærlighet.

I dag kan hvem som helst spille det i nettleseren hvis tekstabventurer ikke skremmer dem og du liker grundig middelaldersk mytologi. Nostalgisk verdi er reell: det er en av de siste Infocom-titlene fra den gylne epoken da parser fortsatt betydde ambisjon, ikke begrensning. Hvis du på nittitallet kom deg gjennom Zork og lurte på hvor du skulle gå videre — Arthur var det logiske valget. Og som et historisk artefakt fra sjangeren holder det seg fremdeles.