Verso

Verso er en av de titlene du snubler over i et arkiv og umiddelbart lurer på hva i all verden er. Ingen roser det, det finnes ingen artikler om det, eksistensen gikk nesten ubemerket hen. Fra 1986, for DOS, uten tydelig sjanger i katalogen — akkurat slik ser det også ut.

Det er et logikkspill med puslespillelementer. Fargede brikker dukker opp på skjermen, og du manipulerer dem i et rutenett. Målet høres enkelt ut: match, eliminer, kom deg videre gjennom nivåene. Ingen historie, ingen ambisjoner, bare et forsøk på å sette sammen noe som kunne fungere som spill på PC. Det minner om lignende forsøk fra samme epoke — enkelt, programmeringsmessig beskjedent, laget for dem som kjøpte eller lastet ned et spill mer av nysgjerrighet enn av hensyn til underholdningsbudsjettet.

Kontrollene er i bunn og grunn enkle: piltaster og en bekreftelsesknapp. Grafikken er naken, uten forsøk på stil. Lyden er minimal, eller best å la være unevnt. Å spille det har en merkelig kvalitet — det er verken gøy eller frustrerende; hjernen din ryker heller av spørsmålet om hvorfor noen skulle starte dette i dag i stedet for, si, Tetris. Nivåene går fremover, vanskelighetsgraden øker, men du slipper ikke unna følelsen av at du ser grensen for ting som prøvde å være spill og ikke hadde det som skulle til.

Verso hører til kategorien spill som ble laget fordi DOS fantes og det fantes et menneske med en minnebrikke og fritid. Det er ingen genialitet i det, ingen finte som sier: her hadde skaperen en visjon. Det er et forsøk som på et vis ble til og ble liggende i arkivene som bevis på at på åttitallet ble alt mulig, og av og til umulig, skapt.

I dag kan du spille det i nettleseren som en kuriositet. Det er ikke et spill som vil forandre deg, mer ren samlervirksomhet. Hvis du vil forstå hvordan en del av mikrodatamaskinens historie så ut, der ting ble skapt uten at resultatet skulle bli hit eller flopp — er dette en påminnelse. Mer beskjedent enn Tetris, men like stillferdig som tausheten rundt det var talende.