Teenage Mutant Ninja Turtles

1990, Sound Blaster var ikke gitt ennå, og jeg stirret på fire grønne silhuetter på en monokrom skjerm, og følte at dette enten skulle bli fantastisk eller sommerens største skuffelse. Det endte opp et sted midt imellom.

Teenage Mutant Ninja Turtles fra Konami kom opprinnelig ut på NES, og ved skiftet mellom åttitallet og nittitallet surfet den på bølgen av popularitet fra tegneserien og animasjonsserien på nøyaktig rett tidspunkt. MS-DOS-versjonen er en direkte port — et actionplattformspill hvor du bytter mellom alle fire skilpadder og kjemper deg gjennom Shredders fiendehorder for å redde den bortførte April og din kamerat Splinter. Ingenting overraskende, men for 1990 var det solid grunn til å ta tak i joysticken.

Spillets kjerne er en blanding av bevegelse rundt kartet og actionsekvenser hvor du slår, kaster våpen og unngår prosjektiler. Hver skilpadde har et annet våpen med ulikt rekkevidde og angrepsrytme — det var en ganske smart ide for tiden. Men PC-porten brakte kontrollproblemer som du ikke kan glemme selv i dag. Tastaturet responderte ikke slik du forventet, hopp-timing var brutal, og den beryktede undervannsbombe-seksjonen hvor utallige forsøk endte i fiasko fungerer nøyaktig slik som på NES — som å utføre hjertekirurgi med hockeyhandsker på.

Det spillet bevarte er atmosfæren. Grafikken på PC-versjonen er tynnere enn på NES, men musikken og den generelle følelsen fanger epoken fra originalanimen trofast. Spillet er brutalt, urettferdig vanskelig — fiender gjenoppstår, helsepoeng faller overraskende raskt, og kontrollpunktsystemer var en luksus som få kunne kreve i 1990. I dag føles det mer som en tålmodighetsprøve enn en refleksutfordring. Det har eldet dårligere enn Konami's arkadeversjon fra 1989, som de gjorde et betydelig bedre stykke arbeid på.

I dag ville jeg anbefale det først og fremst til de som husker serien fra barndommen og ønsker å gjenoppleve et minne — ikke nødvendigvis et flott spill, men et spesifikt øyeblikk i tid. Å spille det i en nettleser gjennom emulering tar fem minutter, og du skjønner snart hvorfor du husker arkadekabinetten bedre enn hjemmeporten. Likevel er det et stykke historie — Skilpadders første store videospillframstøt og et klart tegn på at Konami tar sine lisenser alvorlig.