Shadow of the Beast II

Åtte lag med parallaks-scrolling på én gang — det var nærmest magisk på slutten av åttitallet. Shadow of the Beast II fra 1990 kom først til Amiga under Psygnosis-banneret, men Mega Drive-versjonen er den som holder stand i dag, og det er den versjonen som gjør inntrykk når man starter den opp.

Du er en merkelig blekfjes som skal kjempe seg gjennom et mørkt, dystopisk eventyrland fullt av monstrøse skapninger. Spillet er en side-scrolling action-adventure hvor målet er å overleve fra punkt A til punkt B, slå ned alt som beveger seg feil, og håpe at du finner den rette veien. Historien er bemerkelsesverdig uforståelig — eller kanskje bare helt upåfallende — men omgivelsene selv gjør mesteparten av jobben. Landskap glir forbi i dybde, karakteren din er animert med merkelig humanoid grace, og fargene er nærmest hallusinogene for et system fra 1990.

Her blir det problematisk. Kontrollene er trege og følger seg tunge ut — du glir rundt som noe som ikke helt vet hvordan det skal bevege seg. Fiender dukker opp uforutsigbart, og treffdeteksjonen har en irriterende evne til å slå feil når du er sikker på at du faktisk traff. Hver død sender deg tilbake flere skjermer, og frustrasjonen bygger seg opp kjapt. Det er ikke så mye eventyr her som det er trudling gjennom motstand, gjett-og-sjekk løsninger, og å ta slag du ikke så kommet.

Originalspillet var en teknisk sensation, og ryktene stemte — det var vakker kunst på skjermen. Shadow of the Beast II prøver å bygge på det, men rammer det ikke like godt. Mekanikken føltes gammel selv da spillet kom ut, og i dag er det som å kjøre en bil med sprø bremser.

Hvis du er interessert i hvordan Mega Drive ble pushet til sine grenser, eller om du liker når utseende veier tungt mot spillbarhet, så er det verdt en time i nettleseren. Men ikke forventes at du vil hoppe tilbake til det.