Windwalker

Jeg hadde en eneste sjanse til å komme meg hjem og redde folket mitt — og det var presist det som møtte meg når jeg startet Windwalker, og tyngden av oppgaven begynte å ta form.

Det er en actionRPG fra begynnelsen av nittitallet, hvor du spiller som en karakter med magiske evner som navigerer gjennom en mørk verden full av komplikasjoner og plikter. Spillet utfolder seg i klassisk fantasi-setting — ingen rakettfly, ingen tidsskiftende teknologi, bare ordinær magi og sverd. Målet ditt er å kjempe deg gjennom en rekke dungeoner og lokasjoner, samle artefakter, øke styrken din og overvinne fiender som ikke tenker to ganger før de kaster en stavmagisk trolldom rett i ansiktet ditt.

Det spilles fra fugleperspektiv, akkurat slik det kom ut av åttitallet — du løper over skjermen, ser ned på karakterene dine i isometrisk eller halvplanktonisk perspektiv og klikker deg videre. Kontrollen er grei, men ikke alltid tilgivende. Hvis du tidsbestemmer angrepet ditt dårlig, kommer smerten. Magien er der for å hjelpe deg, men trolldommer avfyres ikke umiddelbart — du må vente på animasjonen, og det betyr helvete under hard kamp. Kampesystemene er ikke komplisert designet, mer praktiske — angrep, forsvar, løp, trolldom, angrep igjen.

Dette var et spill som i nittitallet tillot seg å være hardt uten unødig medfølelse. Det var ikke noen grafikk-sensasjon (pixelert, men deilig fargerikt), men det hadde noe over seg, en viss atmosfære av en mørk kjerne av verden. I dag ser man på det med vetskapen om at slike underholdninger ikke lages lenger — for rett fram, for kompromissløs.

Hvis du vil tilbake til tiden da RPG ble spilt uten unødige opplæringer og sentimentalitet, og du er villig til å bruke tid på å overvinne virkelig utfordrende passasjer hvor du kan varme beina dine med evig gamle spill, er Windwalker det riktige valget. I nettleseren går det glatt — ingenting som kommer til å slå datamaskinen din ut, og atmosfæren holder seg like hard som før.