Kart Fighter

Hadde Nintendo sluppet en Mario-kamp ut av NES-jaren, ville den vært sånn her. En tchiperstrid mellom to grafikkfiler, og plutselig har du Kart Fighter — nelisensiert, gloriøs og fullstendig gal idé som noen i Taiwan faktisk gjennomførte.

Hummer Team tok karakterene fra Super Mario Kart, river dem ut av kjøretøyene og plaserer dem i Street Fighter II-kopien som ble laget på tommel. Mario, Luigi, Yoshi, Bowser og resten møtes i en-mot-en slag hvor det handler om å gi motstanderen juling inntil en av dere gir seg. To runder gjort, så er det over — enkelt og brutalt.

Du står der med din Mario eller kjærlighet, og bevegelser følger det klassiske manglettmønsteret: fire knapper, retning som endrer alt. Spesialbevegelser dukker opp gjennom kombinasjoner, og animasjonen hakker som en hacksag gjennom tre — Yoshi blir plutselig bredere når han slår, Bowser er som en grønn og rød berserker som fyller hele skjermen. Musikken er gjort av noen som hadde hørt Street Fighter II på avstand og prøvde å huske det etterpå. Kampen kjennes tung og treg, ikke rasende og direkte som Capcom gjorde det, og det er nettopp det som gjør det merkelig fengende.

Dette var tiden da kopinger var det som fylte hyller i mindre butikker — spillet kostet ingenting fordi det ikke skulle ha kostet noe. Men nettopp fordi Kart Fighter ikke ville noe mer enn å være absurd og bråkete, blir det en slags kunstnerisk statement: Hva skjer når du tar to helt ulike konsepter, har null tillatelse fra noen og et budsjett på en pekestykkepakke?

I dag sitter du igjen med noe som føles mer autentisk enn mange lisensierte spill som prøvde for hardt. Det er ikke bra. Det er heller ikke dårlig. Det er det samme som da, bare med noen flere år på nakken — og for nostalgikere som husker når NES-hylla var full av navn som aldri skulle eksistere, er det nøyaktig det som gjør det værd å klikke play i emulatoren.