Escape from Delirium

År 1995, Sound Blaster pip og jeg møter en spill som ingen av vennene mine kjente. Escape from Delirium — en tittel fra studioet Virtual X-Perience, som ingen ville søke opp på Google i dag, fordi det simpelthen ikke eksisterer lenger.

Du spiller som Paul Cole, en arkeolog som havner i en situasjon langt borte fra museumsvitrinene. De nøyaktige plotdetaljene lar jeg ligge, fordi minnet mitt ikke er en encyklopedi og jeg har ikke lyst til å finne på — men atmosfæren i spillet er krystallklar: et mystisk miljø, en følelse av desorientering og desperat forsøk på å komme seg bort herfra. Tittelen er ikke tilfeldig. Delirium er ikke bare et ord på omslaget.

Eventyret bruker det klassiske point-and-click-grensesnittet som LucasArts styrte så overlegen på midten av nittitallet at andre studioer enten kopierte eller gikk under. Virtual X-Perience valgte å kopiere — og ifølge datidens kritikker var det en overraskende solid kopi. Spillet ble laget av praktisk talt to personer, med hjelp fra en håndfull andre, og resultatet er bemerkelsesverdig for det. Grafikken passer tidsperioden, dialogene fungerer, logikken i puslespillene skriker ikke om hjelp. Det er sjelden blant små studioer fra den epoken.

Hva har blitt gammelt i dag? Sannsynligvis det som alltid blir gammelt — den tekniske siden, tempoet kanskje, kanskje ett eller to puslespill der forfatteren visste hva spilleren skulle gjøre, men spilleren fant det først ut etter å ha lest en løsning. En nittitalls-eventyr uten minst ett knepent mysterium ville vært mistenkelig. Derimot det som holder: håndverkskvaliteten i spillet. Du merker at det er mennesker bak som ville lage det, ikke et team hyret inn for en kvartalsplan.

Escape from Delirium passer i dag den som vil utforske eventyr utenfor det utslitte kanon. Monkey Island og Day of the Tentacle kjenner du utenat — dette er den typen spill du gledet deg forbi dengang og som har sin egen, litt skranglete sjarm fra et lite studio uten et stort forlag som sikkerhetsnett. Å kjøre det i nettleseren gjennom DOSBox tar ett minutt. Ett minutt for trettie år med venting er ikke dårlig betalt.