7 Colors

Syv farger. Det er alt som trengs. Ingen historie, ingen filmsekvenser, ingen veiledning som holder deg i hånden i tjue minutter. Du velger en farge, klyngen din vokser, og på et sted på brettet gjør motstanderen din det samme. Den som svelger mer enn halvparten av rutenettet vinner. Enkelt nok til å forstå på tretti sekunder, dypt nok til at du fortsatt sitter der en time senere og lurer på hvor det gikk galt.

7 Colors, utgitt i 1991 av Gamos Ltd., er et rent territoriumkappløp iført puslespillklær. Spillefeltet er et mosaikk av tilfeldig plasserte fargede diamanter — syv nyanser, derav navnet — og to spillere starter i motsatte hjørner. Hver tur velger du en av de syv fargene, og hver diamant av den fargen som berører din nåværende klynge blir absorbert inn i ditt territorium. Klumpen din sprer seg utover, motstanderens klump gjør det samme, og til slutt tar brettet slutt. Den som kontrollerer mer enn halvparten vinner kampen.

Mekanikken er brutal i sin økonomi. Du kan ikke flytte en brikke, bygge noe eller angripe direkte. Du velger bare en farge og ser konsekvensen. Spenningen kommer fra å lese brettet — skal du gripe den lilla stripen som løper langs kanten, eller skal du kutte av motstanderen fra den grønne klyngen de har villet ha i tre turer? Mot en menneskelig motstander ved samme tastatur blir dette en slags stille forhandling spilt helt i fargede diamanter. Mot AI blir det en leksjon i hvor dårlig du kan misinterpretere en posisjon som så ut til å være fin for to trekk siden.

Det som gjorde at 7 Colors ble stående var nøyaktig det som gjorde det usynlig på en butikkhylle: det hadde ingen gimmick å selge. Ingen lisensiert eiendom, ingen sjangertrender å surfe på. Det var bare et rent, velbalansert abstrakt for to spillere som fungerte perfekt på maskinvare som datarommet på skolen din allerede hadde. Det randomiserte brettet betydde at ingen to spill var like. Mennesker med fargeblindhet hadde det vanskeligere enn alle andre, som var den ene designfeilen ingen snakket om i 1991 fordi ingen brukte det uttrykket ennå.

Det holder seg. Det er det ærlige svaret. AI-en gir deg en rimelig kamp uten juks du kan føle, grensesnittet trenger omtrent fire tastetrykk å lære, og et fullstendig spill varer et sted mellom ti og tjue minutter. Det er akkurat slikt noe du laster opp under en lunch og fullfører før kaffen blir kald. Hvis du har noen å spille mot — samme tastatur, samme skjerm, samme mild konkurranseforakt — er det enda bedre. Nettleserversjonen som kjøres her fjerner behovet for å slite med DOSBox, så det er ingen unnskyldning til å ikke finne ut om du faktisk er så god til å lese et brett som du tror du er.