Polanie

Polanie — det var et navn som ikke mange husket så godt i Sentral-Europa på nittitallet. Mens andre holdt øye på StarCraft eller bygde imperier i Civilization, forsøkte et eller annet folk (kanskje polakker?) her å dominere sin lille landsdel gjennom en kombinasjon av strategi og simulering. Det var et forsøk på å lage noe mellom RTS og turbasert taktisk spill — som høres interessant ut, men først og fremst ukjent.

Spillet dreide seg om å bygge, produsere og utvide territorium. Ikke i like stor skala som Civilization, heller mer lokalt og personlig. Du hadde en landsby, du hadde ulike bygninger, du hadde enheter, og målet var å overleve og vokse. Spillverdenen så ut ovenfra, bygninger var små pixelbiter, og ambisjonen skimret gjennom — men ambisjon og budsjett matcher ikke alltid.

Du spilte det på MS-DOS — det betyr allerede grafikken som var typisk for tiden, musikk fra den interne høyttaleren, og kontroller ved å klikke på disse små elementene som tester tålmodigheten din. Mekanikken var ikke komplisert, men heller ikke spesielt fengslende. Bygg, samle råvarer, reproduser enheter, kjempe. Alt var litt saktere, mer omsorgsfullt, mindre høylytt. Det manglet følelser og dramatiske vendepunkter — bare administrativ kjedsomhet i piksler.

Polanie huskes av få i dag. Det var ikke et dårlig spill, men heller ikke noe spesielt bra. Det forsvant i øyeblikket da det fantes førti andre strategier og simulatorer som gjorde det samme litt bedre eller i det minste med mer prakt. Her hjemme i Norge ble det ikke gitt ut, så det var snarere en kuriositet — noe noen la på sin gamle datamaskin bare for å ha noe å gjøre.

I dag, hvis du vil spille det, finner du det i en DOS-emulator. Det fungerer som en blad fra en annen epoke — bevis på at skaperne anstrengte seg, at det eksisterte tusenvis av eksperimenter, og bare et fåtall huskes. Polanie er et lesbart kapittel i disse glemte historiene fra åttiåttetallet. Det er ikke en tragedie, bare forglemmelse.