Sinistar

Sinistar skal spise deg. Bokstavelig talt. Det er ikke en metafor, ikke en dramatisk overdrivelse — det er regel nummer én, og den eneste strategien er å ikke stoppe og samle diamanter før det kosmiske svelget blir for nær. Arcade-action fra midten av nittitallet, hvor et øyeblikk med ro er sjeldnere enn selve tingene du samler.

Spillet er primitivt genialt. Du kontrollerer et lite skip, flyr rundt på en sort skjerm og plukker opp krystaller spredt over brettet. Hver av dem bringer deg nærmere selvmordet. Sinistar dannes gradvis av individuelle piksler — først bare tynne omriss, så en figur som ligner mer på en tandete kosmisk Pac-Man. Og så er det der. Klar til å svelge deg. Eneste våpen? Samle de siste diamantene og skyte som sånn (forhåpentligvis) stopper det. Timing er alt.

MS-DOS-versjonen fra 1995 er ikke originalen fra arkaden, men en adekvat tilpasning. Grafikken er grov, lydene er pipende — typisk midten av nittitallet, da gamle spill ble presset inn i datamaskiner som i en eske. Kontrollen er enkel: piltastene, mellomrom for å skyte, ingen unødvendige kjekkasjonsgreier. Spillet lærer deg én ting: skytt og samle uten å gå glipp av det, for en feil koster deg et liv. Ingen tid til å tenke, du handler på instinkt og refleks.

Sinistar skylder ikke sin genialitet til geni i historiefortelling eller dype mekanikker. Den tar deg med på søtnaden av enkelhet: flukt, samling, skyting, død. Igjen og igjen. Denne arketype arcade-actioneren hadde sin tid, og hva som gjenstår, er et kompromissløst design. På nittitallet var nettopp denne kutten karakteristisk — uten tommel, uten forklaring, bare spill og det skjer.

I dag kan du spille det uten å føle at du ser ut som en døende mann. Den starter uten problemer i nettleseren, så på kort tid har du en av startarkadene fra PC-æraen i filsamlingen din. Det er ikke et spill som skal fenge deg med historie — det er et spill om adrenalin, erfaring og nostalgi om at gaming ikke måtte være behagelig for å være påkrevd.