Roland's Rat Race

Roland løper rundt i en labyrint full av feller, kister og fiender som om noen har startet stoppeklokken. Det er Roland's Rat Race — en enkel, men listig arkadespill på Spectrum som man bare spiller og ferdig med det.

Du er en mus, løper rundt på en lerret laget av rom og korridorer, samler ting, unngår fiender og søker veien ut. Ingen kompliserte historier, ingen cutscenes — bare noe som minner om en krysning mellom Pac-Man og en dungeon crawler. Målet er klart: overlev lenge nok og kvitt deg med alt som vil bruke pelsen din som teppe.

Spillingen hviler på reflekser og timing. Roland beveger seg relativt raskt, kontrollen er naturlig, og hindringene er ikke tilfeldige — de kan læres. Når du beveger deg i riktig retning på riktig tid, går det glatt. Når du bomser det med et halvt sekund, er du død. Det er ingenting slesk ved det, bare et spill uten unnskyldninger.

For Spectrum er det ikke overraskende — det var mye arkadespill, men de gode blir værende i minnet. Roland's Rat Race hører mer til i kategorien solid tilbehør. Det er ikke en meningsløs slakting og det er heller ikke så innovativt at det blir en klassiker. På åttitallet var det grei underholdning på en kjedelig mars, som du lånte fra en kamerat.

I dag ser du på det som et interessant magasin — ikke for innholdet, men fordi det minner deg på hvordan man spilte før maskinene lærte å tenke. Hvis du liker enkle, rettfram arkader uten unødvendig dyst, hvor suksess bare avhenger av deg, vil du like det.