Lode Runner

Sommeren 1982, et tomt datarlab ved University of Washington. Doug Smith hadde oppgaven med å passe på rommet, men det kom ikke så mange folk forbi om sommeren. Så han bestemte seg for å drepe tiden på sin egen måte — og skrev Lode Runner. Spillet, som senere ble utgitt i 1983 av Brøderbund, kom til dusinvis av plattformer og solgte millioner av kopier. Jeg så det første gang på en venns IBM-kompatibel maskin en gang på andre halvdelen av åttierne, og jeg husker fortsatt den karakteristiske lyden av helten som graver seg ned i bakken under fiendens føtter.

Lode Runner er en platformer, men med hjerner. Du spiller som en karakter som samler gullbarrer spredt over skjermen på en scene laget av plattformer og stiger. Fiender forfølger deg. Du har ingen pistol til disposisjon — i stedet graver du hull i gulvet, fiender faller inn i dem, du hopper over dem. Når et hull fylles igjen, blir fienden begravet. Hver skjerm er egentlig et romlig logikkpuslespill: hvilken vei, i hvilken rekkefølge, hvordan time gravingen din slik at du samler alt og overlever.

Kontrollene er enkle, hvem som helst kan finne dem ut på to minutter. Det du ikke finner ut på to minutter, er senere nivåer — og det er der Lode Runner viser tennene sine. Spillet inneholdt opprinnelig hundre skjermer, og vanskelighetsgraden øker ganske kompromissløst. Ingen historie, ingen cutscener, ingen unnskyldninger. Enten løser du det eller du starter på nytt. Det som føltes naturlig den gangen kan være frustrerende for en utålmodig spiller i dag — sjekkpunkter er tilsynelatende et konsept skaperne aldri hørte om.

Det Lode Runner brakte til bordet var en nivøredigerer. I 1983 var det noe. Spillere bygde sine egne skjermer og delte dem — år før brukergenerert innhold ble et salgsargument. Visuelt er spillet åpenbart blitt gammelt: CGA-palett, tegnbaserte bakgrunner, praktisk talt ingen animasjon. Men spillesløyfen fungerer. Det er faktisk det som er mest interessant ved det — gravings- og timing-mekanikken er så ren at ingen forbedret den egentlig, de ga den bare et nytt grafisk anstrøk.

I dag passer Lode Runner alle som elsker rene logikkpuslespill uten moderne treghet. Tjue minutter, tretti minutter, spilleren kommer tilbake. Hvis du hoppet over det på åttierne, har du en sjanse til å gjøre opp med det nå. Og hvis du husker det — vit at frustrasjonen på nivå tretti er nøyaktig like reell som den alltid var.