Hook

År 1992, en diskett ligger på bordet og på omslaget er Dustin Hoffman med en krok i stedet for hånd. Filmlisens. Jeg visste hva jeg ga meg inn på.

Hook fra Shadow Software er et eventyr som foregår i verden av Steven Spielbergs film fra 1991 — den med Robin Williams som den glemte Peter Pan som må vende tilbake til Neverland for å redde barna sine fra klørne til Kapitein Hooke. Spillet følger løst filmens handlingstråd, så den som kjenner filmen vil finne seg til rette. Den som ikke gjør det, også, fordi historien er langt fra noen labyrint.

Det er et point-and-click-eventyr i åndene fra tidens produksjoner som forsøkte å følge i kjølvannet av LucasArts og Sierra. Du klikker, plukker opp gjenstander, kombinerer dem, snakker med karakterer. Grensesnittet er funksjonelt, grafikken solid for 1992 på DOS — fargerik, med gjenkjennelige lokasjoner fra filmen. Musikken fra Sound Blaster var helt grei. Problemet ligger et annet sted: spillet er kort, vanskelighetsgraden minner stedvis mer om en fredagskveld for barn enn en ekte utfordring, og logikken i noen av puslene passer omtrent så godt som Hook i rollen som familiefar. Det vil si — ikke helt.

Filmlisensspiллene fra den tiden hadde en felles egenskap: de ble laget fort for å treffe tidsvinduet mellom kino og videokaset. Hook er intet unntak. Det er ikke et dårlig spill, men det er heller ikke et spill som man husker med uttrykket «det var noe». Man husker det heller fordi filmen var overalt og disketten lå under treet. Shadow Software var ikke noe stort navn, og de ble ikke det med dette spillet heller. Det de bidro med, var først og fremst at eventyrspill klarte å selge seg selv selv i mainstream filmemballasje — og det var langt fra selvfølgelig den gangen.

I dag passer Hook fans av tidsriktige lisensspill og folk som vil tilbringe en time eller to i atmosfæren fra nittitalls point-and-click-eventyr uten press. Veteraner i sjangeren kommer seg gjennom uten notatbok. Hvis du elsket filmen som barn, legg til en halv stjerne for nostalgi — spillet holder mye av den stemningen. Å spille det i nettleseren i dag betyr komfortable tjue minutter ved de første skjermbildene og så en avgjørelse om å fullføre det eller heller se filmen. Begge valgene er legitime.