Mission Impossible

Har noen noen gang spilt noe hvor du bruker en tredjedel av tiden bare på å vente på at ting skal laste? Mission Impossible fra 1991 er nøyaktig det slags spill — et ambisiøst forsøk på sanntids strategi med eventyrlige elementer som bet av mer enn det kunne tygge.

Du spiller en hemmelig agent som har i oppgave å fullføre ulike oppdrag. Spillet kombinerer turbaserte taktiske elementer med eventyrlig terrengerkundskap. Du beveger deg over skjermen i isometrisk perspektiv, samler gjenstander, løser logiske puslespill og planlegger dine handlinger vel vitende om at ett feilsteg betyr død. Hvert oppdrag har sine spesifikke mål — finn spionen, plant bomben, rømm fra festningen — og det er ikke bare en shooter. Det er øyeblikk når det å klatre over et gjerde er et bedre valg enn frontalangrep.

Kontrollene er arkaiske, men tidsepoken krevde et klikk-basert system gjennom tekstmenyer. Bevegelse, handlinger, gjenstander — alt går gjennom et grensesnitt som ser ut til å være designet på en datamaskin sommeren 1991. Bakgrunnene er statiske, detaljene sparsomme, men det er egentlig ikke problemet. Problemet er at spillet laster sakte og noen ganger er du ikke sikker på hva du skulle gjøre. Det er mangel på klarhet i designet — å spre innsatsen mellom strategi og eventyr betyr at ingen av dem dominerer.

I dag er Mission Impossible en merkelig gjenstand — et forsøk som hadde potensial men ikke fungerte som tiltenkt. Det er ikke et dårlig spill, det er et ujamnt spill. Hvis du spilte det nå, ville du følt det som en melding fra en tid da utviklere ikke var sikre på hvilke elementer spillere ønsket, så de kastet alt inn på en gang.

Hvis du har et mykt hjerte for DOS strategispill og ikke har høye standarder for grafikk eller flytende opplevelse, kan du prøve det i en emulator eller nettleser. Det er ikke graven til en glemt mester, mer som en klovn som hadde ambisjoner om å være en tragedie-skuespiller. Men det er nøyaktig dets sjarm — det representerer en era da spill var eksperimenter, ikke vaner.