Katie's Farm

Da Katie's Farm kom inn i datamaskinen min på nittitallet, visste jeg at dette ikke skulle bli noen storbudsjett-produksjon. Og det stemte — men på en merkelig interessant måte.

Det er en jordbrukssimulator på DOS hvor du spilte som Katie og hadde ansvar for driften av en liten gård. Det er ingen heroisk plot eller dramatiske oppgjør med konkurrenter. Bare deg, åkrene, dyrene og tiden. Mekanikken er enkel: du planter avlinger, passer på dyrene, høster, selger og kjøper utstyr eller nye dyr. En syklus av årstider, en syklus av år. Av og til kommer været og ødelegger planene dine.

Kontrollen er enkel — turbasert system, klikking på felt og objekter. Grafikken minner om plastikklegoklodser: fargerik, men uten ambisjoner om realisme. Lydene husker jeg bare som stille svikeri — noen få pip og det var det. Spillet kaster deg ikke ut i naturkatastrofer som du ikke kan forutse, det tilbyr deg heller en langsom, kalkulerbar rytme. Snart skjønner du hva som er bra for gården og hva som ikke er det. Feil koster deg økonomisk, ikke dramatisk.

Katie's Farm er ikke underholdning i moderne forstand — det finnes ingen seier eller tap, bare privat regnskap. Og det er nettopp grunnen til at praktisk talt ingen kjenner den. På nittitallet fylte den en rolle som noe mellom læring og enkel tidsfordriv. Den danset mellom sjangre og etterlot seg ikke noe særlig merke noe sted. Det er ikke en dårlig spill, bare neurotisk gjennomsnittlig.

I dag? Da jeg startet den i emulatoren, var det som å åpne en gammel dagbok. Ingenting sensasjonelt, men noe merkelig beroligende. Hvis du liker langsom strategi uten stress, uten press og uten poeng, kan du starte den. Det er jordbruk uten ambisjoner — og det er nettopp det som gjør den spesiell. Den passer deg hvis du vil spille noe som ikke tvinger deg til å være bedre, bare annerledes.