Test Drive III The Passion

Ingen rundetider. Ingen startgrid. Ingen opponent som puster ned i nakken din. Test Drive III: The Passion gjør noe de fleste racingspill fra 1990 ikke ville våget — det gir deg nøklene, peker deg mot en åpen vei, og trekker seg tilbake.

Utgitt i 1990 av Accolade, er denne DOS-tittelen mindre et racingspill og mer en fantasi om fart på offentlige veier. Du velger fra en håndfull eksotiske biler — den typen biler som tenåringsgutter hadde limt på veggene på soverommet sitt — og så kjører du. Gjennom trafikk. Forbi politiet. Over åpne strekninger hvor landskapet blir til en fargeklatt hvis du presser motoren hardt nok. Målet er enkelt: kom fra den ene enden til den andre uten å ødelegge bilen eller bli stoppet. Det er alt. Den enkelheten var radikal på den tiden.

Kontrollen ligger et sted mellom arcade og pseudo-simulering. Du kjemper ikke mot en reell fysikkmotor — du håndterer en følelse av fart og momentum som virker overbevisende nok når en lastebil plutselig dukker opp foran deg og du må avgjøre på et brøkdel av et sekund om du skal bremse eller sverve. Politiet er en konstant irritasjon, som dukker opp med persistensen til en dårlig host, og å unnslippe dem på en tosperrsvei i full fart er akkurat den slags spenning dette spillet håndterer genuint godt. Den åpne veistrukturen var sjelden nok i 1990 at bare det å kjøre rundt føltes som en funksjon i seg selv.

Det som gjorde Test Drive III minneverddig er nøyaktig den åpenheten. De fleste konkurrentene var låst til baner eller dragstrips. Denne ga deg en skive av den amerikanske motorveien og stolte på at du skulle finne moroa selv. Det pushet også maskinvaren rimelig hardt for sin tid — 3D-veien og landskapet som scrollet i fart så imponerende ut på en 386, spesielt med lydkortet som rumlet under det. EGA og VGA-grafikken eldes på den måten alt fra 1990 gjorde: elegant fra avstand, klossete når du er tett på. Bilutvalget er tynt, rutene gjentar seg, og det er et tak for hvor lenge løkken holder seg interessant. Når du har unnslopp politiet et dusin ganger, har du i stor grad sett det spillet tilbyr.

I dag fungerer det best som et tidskapsel. Hvis du var ti eller tolv år i 1990 og dette var på harddisken din, vil det å laste det opp nå gjøre noe spesielt med brystet ditt — ikke helt nostalgi, mer som gjenkjennelse. For alle som kommer til det med friske øyne, er det en nysjerrighet verdt en time: en ren, selvsikker idé som ble gjennomført før sjangeren visste hva den gjorde. Det kjører fint i en nettleser gjennom DOSBox, trenger ingen oppsett, og ber bare om tjue minutter av ettermiddagen din for å gi deg et rettferdig bilde av hvordan PC-gaming så ut da en åpen vei fortsatt var et salgspoeng.