Monster Math

Du starer på en skjerm full av tall og kjennes hjernen din langsomt drive av gårde. Monster Math fra 1983 er lærerikt spill i sin reneste form — det er ingen prinsesse å redde, ingen dynamikk, bare den stille desperasjonen til en forfatter som prøver å gjøre matematikk til noe mindre enn dødslig kjedelig.

Spillet serverer enkle regnestykker og venter på at du skal svare. Addisjon, subtraksjon, av og til multiplikasjon — standard barneskole-greier. Grafikk? Raster på svart bakgrunn. Lyd? Toner som høres ut som en gressklipper-reparasjonsvarsling. Mekanikken er enkel: skriv inn riktig svar og gå videre. Skriv inn feil svar, prøv igjen. Ingen drama, ingen dialog, ingenting som motiverer deg til å fortsette.

I 1983 var dette normalt — datamaskiner var dyre og skoleversjoner av spill var hovedsakelig for øving. De var digitale lærebøker, ikke underholdning. Monster Math prøver i det minste å antyde noe i navnet sitt — den "monster"-delen — men du finner ingenting på skjermen som rettferdiggjør den assosiasjonen. Ingen kontekst, ingen historie, ingenting å hente noen redsel fra onkel-læreren og hans tvang til å drille ligninger med deg.

I dag ville du spilt dette spillet mer som et arkivstykke enn som underholdning. Start det opp i en emulator (hvis du i det hele tatt finner det), tenk "ah, så slik så det ut," og gå videre til noe som faktisk engasjerer deg. Det har historisk verdi som et dokument — bevis på at lærerrike dataspill alltid har vært en plage som folk tålte fordi alternativet var en lærebok.