En kirurg berører hjernen og alt går galt. I Life & Death 2 handler det ikke om drama eller historie – det handler om at pasienten overlever operasjonen du nettopp utfører. Denne simuleringen fra 1990 plasserer deg i operasjonsstuen med instrumenter du ikke kjenner, og med en hjerne du ikke vil forstå, og jeg forteller deg at pasienten merker det.

Du sitter ved en moderne datamaskin, holder et arsenal av verktøy i hånden, og på skjermen faller blodige detaljer om neurokirurgi inn over deg. Spillet er ikke en grafisk perle – det handler om ren funksjonalitet, tabeller med verdier, alarmerende lyder og tidspress. Målet ditt er enkelt: fjern svulsten eller kurer skaden uten at pasienten dør på bordet. Hvert trekk må være gjennomtenkt. Ingen hastværk, ingen instinkter. Bare kirurgiske beslutninger og stille bønner om at du ikke skal bli gal av lydene og dataene som strømmer forbi.
Mekanikken er rå – du navigerer gjennom en 3D-modell av hjernen, opererer med ulike instrumenter og overvåker pasientens vitale tegn. Spillet gir deg en leksjon i anatomi og beslutningspress samtidig. Det er ikke for avslapping. Det er ikke engang for underholdning i tradisjonell forstand. Det er en simulator som vil at du skal føle ansvaret for en menneskelig hjerne. Og det ansvaret begynner å vise seg for hjertet ditt allerede etter minutt to.

Life & Death 2 var en del av en bølge av pedagogiske simulatorer som Microsoft DOS solgte til medisinskoler og medisininteresserte. I dag ser det ut som en kuriøsitet – obsessivt detaljert, grafisk kjedelig, men med en merkelig magnetisme. Det er ingen plass for feil her, og spillet minner deg på det hvert sekund. Det har bare blitt visuelt eldre. Det frustrerende tilnærmingen til spilling forble den samme.

Hvis du vil kjenne på hva det er å være ansvarlig for noe virkelig uten å drepe noen på ordentlig, kan du prøve å kjøre den. Det er ikke et spill alle ville spilt – og det er nettopp dets sjarm. I nettleseren finner du det blant samlere av retro-medisinsk simulatorer, der det hører hjemme.