DOS Doom with WASD

Tak dine hendene på tastaturet og du skjønner umiddelbart — her venter ingen klassiker med piltastene. WASD i stedet for arkaiske markører — det er enkelt, elegant, og relativt sjeldent i 1993. Jeg er faktisk bekymret for hvor godt det fungerer når jeg innser at originalen aldri ble spilt med denne kombinasjonen.

Doom er fortsatt Doom. Du går gjennom mørke labyrinten på Marsstasjonen eller helvete, ser fra førsteperson, skyter alt som rører seg og ikke er menneske. Ingen gåter, ingen komplekse løsninger. Purisme — du kommer inn, du ser fienden, bam-bam. Romdesignen i nivåene er fortsatt smart, teksturer og belysning gir hvert rom sitt eget gjenkjennelige preg. Et tårn som blir beskutt fra bunnen ser annerledes ut enn en kjellerkilde labyrint.

Med WASD fungerer det overraskende effektivt. Venstre hånd beveger deg, høyre hånd håndterer våpnet — det klassiske dragkampen mellom skyteknappc og bevegelse er borte, og nå passer alt perfekt inn i tommelen og fingrene uten stivhet. Jeg trengte musen bare for start og slutt av nivåene. Kontrollen er presis, responsiv, uten forsinkelse. Det er et behagelig paradoks sammenlignet med hva du ville forvente fra en DOS-versjon på gammelt maskinvare.

Demonene oppfører seg akkurat som for tretti år siden — noen ganger fra sidegangen, noen ganger spyttende ved hvert steg. Raketter og plasma fungerer nøyaktig som du husker det. Lydene, musikken, den karakteristiske duren når dørene åpnes. Ingenting har endret seg fordi det ikke måtte.

I dag har det mening å spille det i nettleseren eller emulatoren først og fremst som et tilbakeblikk på begynnelsen av førsteperson-skytespill uten snak og unnskyldninger. Det er ingen kosmonaut med bakgrunn her, ingen motivasjon — bare pistolavfyring og vei ut. WASD er bare rett olje i rett lås. Hvis du noen gang spilte det med piltaster og ble frustrert, prøv det slik. Det er som å starte opp en gammel filmprojektor og plutselig se alt som alltid har vært der inne.