Cadillacs and Dinosaurs - The Second Cataclysm

Navnet alene gjør mye tungt arbeid. Cadillacs and Dinosaurs — kromforkofangere, forhistoriske kjemper, Jack Tenrec som slår en T-Rex i kjeven. Capcoms arcade beat-em-up fra 1992 brente det bildet inn i en hel generasjon. Så da The Second Cataclysm dukket opp på PC i 1995 med samme merke, var forventningene allerede ladet og siktet.

Dette er ikke det spillet. Ikke engang i nærheten. The Second Cataclysm er et top-down racingspill med kjøretøykamp bygget rundt det samme kildematerialet — Mark Schultz sin tegneserie om en post-apokalyptisk Jord hvor mennesker og dinosaurer deler en kaotisk, oljeflekkete verden. Settingen er der: ødelagte byer, jungelveier, en ubestemt følelse av at sivilisasjonen endte dårlig. Spillingen derimot bytta knytnever mot rattet.

Du kjører og kjemper deg gjennom nivåer som blander kjøring med skyting, og slalåmer mellom fiendekjøretøy og den uvillige kjempeøgllen som har vandret inn på banen og nekter å flytte seg. Kontrollene er hva du forventer fra et PC-actionspill fra midten av nittitallet — brukbart, ikke elegant. Bilen håndteres som et badekar på et glatt gulv, noe som enten er en feil eller en funksjon avhengig av hvor forgivende du føler deg. Kampen er grei: skyt på ting til de sluttar å bevege seg, og prøv ikke å kjøre inn i en dinosaur i full fart. Du kommer til å kjøre inn i en dinosaur i full fart.

Det spillet gjør rett, er atmosfæren. Grafikken var anstendig for DOS i 1995 — klumpete men leselig, med nok visuell variasjon til at miljøene ikke smelter sammen. Lyddesignen satset sterkt på den synthesizer-tunge, vagt farlige energien som føltes passende for en verden som er blitt vill. Det er ikke en teknisk prestasjon, men det har et utseende og en følelse som er spesifikk for dette spillet, noe som er mer enn mange lisensierte titler fra samme epoke klarte.

Det den får galt, er fokus. Racingen er for løs til å tilfredsstille noen som kom for tett konkurranse. Kampen er for tynn til å tilfredsstille noen som ville ha actionsdybde. Den sitter ubekvemt mellom to sjangere uten å fullt ut forplikte seg til noen av dem, og lisenskoblingen til det elskede Capcom arcade-spillet — som den ikke hadde noe med — satte nok opp mer skuffelse enn spillet fortjente. Spilt uten den ballasjen er det en akseptabel ettermiddag. Spilt i forventning om noe som ligner coin-op, er det en stille skuffelse.

I dag er det mer en kuriositet enn en anbefaling. Hvis du vokste opp med tegneseriene eller har en spesiell svakhet for obskure DOS-kjøretøykampspill som ingen andre husker, er det noe her som er verdt en times tid. I en nettleser, uten installasjonsfriksjoner, koster den timen deg ingenting. Bare gå inn og vit at du får en roadtrip gjennom en merkelig verden — ikke en slåsskamp med en dinosaur. Det er to helt forskjellige løfter.