AGI Piano

En datamaskin som ser på fingrene dine og tenker: "Seriøst, denne venstrehåndingen spiller ikke engang i takt." AGI Piano er pedagogisk programvare fra slutten av nittitallet som lover å lære deg hvordan du spiller. Lover. Nøkkelord.

Det er en enkel MS-DOS-applikasjon som viser deg noter på skjermen og venter på at du skal trykke på tilsvarende tast. Det er ikke et spill i tradisjonell forstand — mer som en arbeidsbok med visuell tilbakemelding. Systemet skal gjenkjenne hvilke noter du spiller og spore fremgangen din. Ideen er ikke dum, problemet er overalt ellers.

Kontrollen er forferdelig. Tastkartleggingen til faktiske noter ser påtatt ut og følger ikke noe logisk mønster. Å lære individuelle noter er et kjedelig slitet med null motivasjon — ingen gameplay, ingen historie, ingen grunn til å fortsette. Designeren trodde tilsynelatende at bare utsikten til "du lærer noe her" ville være nok til å få deg til å sitte ved tastaturet i åtte timer og gjenta en note etter en annen i ro og mak. Virkeligheten har høyere standarder for dataspill.

Programvaren frøs fast i tid som en fossil — ingen lyder å snakke om, ingen interaktivitet, ingen sjel. Hvis det er noe pedagogisk innhold som kunne fenge deg under spill, er det ikke her. En papirbok ville være morsommere. I det minste er papir fredelig og truster ikke en pretensiøs DOS-grensesnitt i ansiktet ditt.

I dag bør du bare spille det hvis du vil huske hvordan pedagogiske ambisjoner så ut da utviklere ennå ikke hadde lært av sine feil. Det er mer en historisk kuriositet enn et funksjonelt verktøy — viktig bevis på at selv en god idé uten solid design og intuitive kontroller ender opp i historiens søppelkasse.