Lost Vikings

The Lost Vikings ankom i 1992 som et av de første spillene fra den unge studioet Silicon & Synapse, snart til å bli Blizzard Entertainment. Det tok platformeren og gjorde den til en hjernetrim: i stedet for en smidig helt kontrollerer du tre skipbrudne vikinger kidnappet av den fremmede overherren Tomator, hver med sine egne begrensede evner. Erik the Swift løper, hopper og hodestøter vegger; Baleog the Fierce svinger et sverd og skyter piler; og Olaf the Stout bærer et skjold han kan løfte over hodet som en plattform eller holde foran som en bevegelig vegg. Ingen av dem kan overleve alene, så hvert skjermbilde blir et koordinasjonspuslespill.

Det smarte trikset er at du må veilede alle tre til utgangen sammen, og bytte mellom dem konstant. Baleog rydder vekk vektene, Olaf beskytter gruppen fra fallende rusk, Erik knuser en blokkert passage. Nivåene snor seg gjennom et romskip, forhistoriske skog, det gamle Egypt og en godtefargbar fabrikk, hver introduserer bryteri, teleportører og transportbånd som tvinger deg til å tenke flere trekk fremover. Pixelkunsten er klumpete og uttrykksrik, og trioens konstante krangling gir det hele en lett komisk tone som lindrer vanskelighetsgraden.

Det som gjør at det holder stand er at det i hovedsak er et logikkspill kledd i platfomerens klær. Det er svært lite reflexbasert twitch-handling involvert; død kommer vanligvis fra en feilberegnet plan snarere enn et mistet hopp. Det gjør det tilgjengelig nå, spesielt i co-op der venner kan ta hver sin viking. Det er lett å se frøene av Blizzards senere finesse her: stramt design, personlighet og vilje til å bøye en sjanger i stedet for å kopiere den.