Starquake

1988, en IBM-kompatibel hjemmedatamaskin, og pappa sier jeg ikke skal sitte foran den skjermen hele ettermiddagen. Jeg satt der hele ettermiddagen. Starquake av Bubble Bus Software var nøyaktig den typen spill som ikke virker særlig spesiell — og så plutselig har to timer gått og du har fullstendig mistet tidsfølelsen.

Starquake er en platformer med en uttalt adventure-komponent. Du spiller som en robot som må stabilisere en døende planetoid innenfra — navigere gjennom en labyrint av rom, samle gjenstander, aktivere ulike apparater og sette sammen løsninger som ikke alltid er umiddelbart åpenbare. Sjanger-messig befinner det seg et sted mellom klassisk arcade-hopping og inventory-puslespillløsning. Den kombinasjonen var ikke gitt på PC i 1988.

Kontrollen er enkel — du hopper, du skyter, du samler. Det som holder spillet sammen, er imidlertid det rå antallet rom og gjensidigheten av objektene. Du vil snart innse at noe du plukket opp på venstre side av kartet trengs helt andre steder, og at planeten er langt større enn det så ut til i starten. Bevegelse over kartet er smooth, spillet responderer fint. På baksiden — uten kart eller notatbok, vil du gå deg vill på et tidspunkt, og ikke på en måte som er morsom. Blyant og papir er ikke en retro-affektasjon her; de er et genuint behov.

Starquake kom opprinnelig ut på midten av åttiårsene på britiske hjemmedatamaskiner — Spectrum, Amstrad, Commodore — og PC-versjonen kom litt senere. Du kan se hvor røttene ligger: grafikken er økonomisk, musikk finnes knapt, og hele greia har det typiske britiske indie-preg der en eller to personer presser en overraskende mengde innhold inn i et spill uten noen polering i det hele tatt. Det kan skremme dagens spiller i løpet av de første fem minuttene. Men hold ut, og du vil finne et spill med genuin dybde — ikke oppblåst, men organisk konstruert.

I dag appellerer Starquake til de som elsker utforsking uten håndholding og ikke bryr seg om at spillet ikke presterer; det stiller spørsmål. Emulatorer og DOSBox kjører det uten problemer, og noen dedikerte kartere online har allerede gjort noe av det papirbaserte arbeidet for deg — selv om du skulle bruke kartene deres fra starten av ville vært synd. Dette er et spill du husker nettopp fordi du må erobrer det selv.