Arcade Bonanza

To timer inn og jeg kan fremdeles ikke si om dette er et genialt spill eller bare en samling ideer som aldri fikk ordentlig utvikling. Arcade Bonanza fra 1987 er en DOS minispillsamling som føles mer som en flipbok enn en sammenhengende opplevelse — annenhvert par minutter slutter en modus og noe helt annet begynner.

Det hele handler om en serie enkle spill basert på gamle arkadeprinsipp — skytespill, logikkpuslespill, noe som ligner på flipper eller en Pac-Man-variant. Ingenting originalt, men konseptet var klart: hvis individuelle deler ikke fungerer, holder i det minste mengden av dem spillerne opptatt. Du bytter mellom moduser, samler poeng, venter på at noe gøy skal dukke opp.

Teknisk sett fungerer det. Grafikken er typisk DOS-pasteller — enfargede bakgrunner, enkle sprites som helt klart ble tegnet så fort som mulig. Lyd? Minimal piping fra høyttaleren. Kontrollen er enkel — piltastene fungerer overalt, ingen forventet mus her. Det virkelige problemet ligger andre steder: de individuelle minispillene mangler nok substans til å holde deg engasjert på lengre sikt. Etter noen få forsøk treffer du deres grense og bare gjentar deg selv.

Charmen ved disse spillene på nittitallet handlet om deres formålsløshet — du spilte dem på en bar fordi de tok ti minutter av tiden din og så hentet du deg en øl. På din egen datamaskin, når du har all tiden i verden, starer deres tomhet deg rett i ansiktet. Arcade Bonanza er ikke dårlig, bare kjedelig.

I dag spiller du det i en emulator mer av nysgjerrighet — for å se hvordan det faktisk så ut — enn fra noen virkelig lyst til å bruke en kveld med det. Det er en gjenstand som først og fremst interesserer DOS-spill-historikere; alle andre bør heller gripe etter noe annet.