The Even More Incredible Machine

Fang ballen og slipp den løs i en verden full av rør, kuler og feller. The Even More Incredible Machine er en utvidelse av den legendariske serien, der du skal bygge en vei fra punkt A til punkt B, bare for å sabotere deg selv med en dårlig plassert brikke. Det startet enkelt, men har utviklet seg til å bli en almindelig tidstyv som sluker timer.

Det er en Rube Goldberg-simulator i rimelig ren form. Du har lerretet, du har arsenalet – skinner, sett, magneter, kuler og alt annet som passer inn i fysikken som er bygget ganske sofistikert for år 1993. Oppgaven høres lovende ut: få ballen til målet slik at veien blir så lang, så bisarr, så underlig som mulig. Egentlig er det ikke om å få den korteste veien – det skal bli morsomst.

Systemet fungerer som forventet. Du klikker, drar, plasserer brikker, roterer dem, justerer dem. Fysikken er overbevisende, grafikken har den gamle arcade-klarheten – ingenting spesielt, men det fungerer. Lydene smeller, hvisler, klikkent. Når ballen glir ned til målet, får du en følelse av tilfredshet – og fremfor alt vil du spille neste runde med en gang. Hvert nivå er et puslespill med mer enn én løsning, hvis du har fantasi. Eller uttrykk.

Denne tittelen burde vært en fiasko – oppfølgere lykkes aldri. Men her tøvet skaperne ikke på å legge til dusinvis av nye deler, bedre editor, flere spillmodus. Resultatet er verken sterkere eller svakere enn originalen – det er det samme spillet, bare enda mer omfattende. For dem som likte det første, er dette bare enda bedre. For dem som ikke likte det i det hele tatt, er det kanskje noe her som ikke helt ikke fungerer.

I dag betyr det å spille det å dykke ned i en verden uten grafiske finesser og uten industriell lettelse. Det venter kun ren fysikk, hjernen din og noen ganger frustrasjon over at ballen rullet helt et annet sted enn du ønsket. Men det er nettopp det som er essensielt – det finnes ingen kunstig intelligens som hjelper deg eller gjør jobben for deg. Det er bare deg og maskinen.