Terminator II

Du må være forberedt på at en gjennomsnittlig datamaskin fra 1991 bare ikke var kraftig nok til Terminator II. Spillet kryp, krasjet og utgjøringen av datidens maskinvare ga ofte opp før du engang kom til menyen. Men når det først fungerte, hadde du foran deg en blanding av action og logiske oppgaver som brukte filmen smart nok.

Terminator II: Judgment Day ble markedsført av Carolco Pictures som en kultig konfrontasjon mellom sivile og en kybernetisk morder. MS-DOS-versjonen tok samme plotet: du spiller en person (eller en rustning av en karakter) som prøver å overleve bølger av fiender i miljøer inspirert av filmen. Det er ikke et logikkspill i stil med Lemmings, men heller ikke en ren skyting. Det er mer egne nivåer hvor du navigerer, samler ting, løser fallende blokker eller hindringer, og så presser du et par fiender bort.

Kontrollen var treg og upresist. Venstre og høyre pil, hopp, skyting — standard, men karakteren beveger seg som om den drar en anker. Grafikken fulgte med tiden: enkle sprites, begrenset animasjon, farger som ikke ville holdt oppmerksomheten din engang fem minutter. Musikken og lydene ble stumme eller kom ikke ut i det hele tatt hvis du ikke hadde riktig lydmaskinvare. Hvorfor skal jeg huske dette? Fordi dette var et av de forsøkene Hollywood gjorde for å kolonisere spillindustrien ved å ta en film og gjøre den til en platformer med dårlig mekanikk. Det falt flatt — kjedelig.

Spillet spilles i dag hovedsakelig av nysgjerrighet. Terminator-fans lurer på hvor mange biter og piksler denne DOS-perlen våget å berøre. Svaret er: få. Det er ikke så mye dårlig som glemt. Det spilles i nettleseren helt enkelt fordi når du kjeder deg om fem minutter, klikker du videre uten skulderklapt.