Prohibition

Bartender ser på deg med blikket til noen som ikke har sett gode nyheter på lenge. Bak disken, en fest. Utenfor raser forbudstiden. Du har noen få sekunder til å bestemme deg — kjøp ulovlig brennevin, eller gi opp. Prohibition fra 1987 er nøyaktig den typen spill som ville vært helt uinteressant i dag, men dengang fungerte det på ren enkelhet.

Du er barplassert under Amerikas alkoholforbud. Et sted mellom sympati og skytinger mot fiender, striper spillets oppførsel seg selv for all logikk, og plutselig har du denne rare blandingen av taktikk og arcade-action. Målet ditt er å beskytte baren, selge ulovlig brennevin, og sørge for at alt ikke blir helt på hodet på vaktene dine. Spillet instruerer deg ikke engang — det var alltid magien — du setter deg ned og prøver å finne ut hva det skal bety.

Kontrollene er dårlige i verste forstand. Skaperne kunne tilsynelatende ikke bestemme seg for om dette skulle være action eller puslespillløsning. Du beveger deg over skjermen, klikker på ting, skyter på uforklarlig onde karakterer, og plutselig er halvparten av helsen din borte. Grafikken er pastell-blokker på svart bakgrunn, lyden høres ut som den ble laget av noen hvis hørsel begynte å sviktes. Men dengang var det nok — datamaskinen pep, og det var spilletid.

Prohibition holder seg i live mer på nostalgi enn kvalitet. Spillere husker det som et bisarrt forsøk hvor noen fikk finansiering til å digitalisere et tema som ikke passet spillet i det hele tatt. Men det betydde at det hadde karakter — noe der inne prøvde, selv om det ikke gikk etter planen.

I dag spiller du det i en emulator stort sett av ren nysgjerrighet. Det er ikke et mesterverk, men et stykke av hva som skjedde på nittitallet et sted i noens hus for penger. Hvis du tenker at du har det liggende på harddisken din fra en klassekamerat — ja, hvorfor ikke. Femten minutter med kjedelig underholdning drepte aldri noen.