Easy Adlib 1.0

Da du kjemmet deg på nittitallet uten internett, grep du hva som helst som kunne kjøre. Easy Adlib skulle være teater uten stemme — male scener med tekst som datamaskinen så på en eller annen måte skulle spille gjennom en lydadapter. Bare det fungerte.

Det er ikke et spill i tradisjonell forstand. Det er mer en gimmick — du skriver inn ord basert på maler (adjektiv her, substantiv der) og programmet setter sammen tekst fra det. Så tekst-til-tale får tak i det og lar det skrike gjennom en mekanisk stemme som høres ut som en såret Android som anroper guder. Humoren er... utilsiktet. Og tilsiktet. Begge deler på samme tid.

Kontroller er ikke kompliserte — piltaster, lese manualen, skrive tekst. Grafikk er DOS-minimalistisk, som betyr ingen. Du venter på resultatet som å vente på en buss — hva enn som kommer ut når du trykker Enter. Moroa ligger nøyaktig i å aldri vite om det blir morsomt eller smertefullt. Noen ganger begge deler. Oftest bare irriterende.

Easy Adlib levde i det øyeblikket når datamaskiner fikk stemmer og disse folka ville bruke dem til hva som helst. Resultatet ligner det som skjer når du tar radiotekst og får den lest i en eneste monoton tone uten pauser. Etter to minutter faller kjeven din av i smerter.

I dag er det interessant som artefakt — bevis på hvordan noe kunne bli et "spill" på tidlig nittitall bare fordi det hadde en lydkortkabel. Du kan prøve det, men mer som en kuriositet. Det blir ikke bedre med alderen, snarere som noe du ville vært flau over.