Monty on the Run

Monty sitter i fella — bokstavelig talt. Han er løper, og politiet er rett bak ham. Ikke noen storslåen superhelt, bare en fyr på flukt som må finne seg en vei ut gjennom labyrintiske baner fulle av farer, vakter og ting han skal plukke opp. Monty on the Run fra 1985 er plattformspill som Spectrum-eiere både elsket og hatet med brennende intensitet.

Det er enkelt gjort å skrive: du styrer Monty gjennom ulike nivåer, hopper over obstacles, unngår fender og samler gjenstander som skal gjøre ham i stand til å rømme. Men enkelheten er løgn. Leveldesignen er sindig og uhørt krevende — hver tilsynelatende enkel platform har sitt gift skjult et sted, og når du først tar ett hopp for mye eller ett for lite, er det bare å starte på nytt. Igjen. Og igjen. Grafikken er det som slår deg først: fargerike, nærmest abstrakte bakgrunner, trange passasjer og små figurer som må navigere gjennom det hele. Det er ikke vakker på en sofistikert måte, men det har karakter, og det virker.

Styringen er presis, men det er der problemet ligger. Du må være nøyaktig når du hopper, tidsbestemt når du beveger deg sidelengs, og du kan ikke stå i det uendelig og tenke. Vaktene er ikke intelligente; de er bare nålestikk som beveger seg i et fast mønster. Men det mønsteret er stort sett ugunstig for deg. Når du først tror du har funnet en løsning, viser det seg at løsningen krevde at du skulle gjøre noe helt annet fem sekunder tidligere. Det er frustrasjon som er med hensikt — ikke en bug, men features som fryktelig irriterer.

Monty on the Run var viktig fordi det viste at Spectrum kunne mer enn bare pikselgalskap. Det hadde designambisjoner og krevde ikke bare råkraft, men tålmodighet og presisjon fra spilleren. I dag er det fortsatt et interessant dokument fra en tid da videospill kunne være oppriktig vanskelige uten at det ble betraktet som en mangel. Musikkfragmentene som pipler fra høyttaleren på enkelte nivåer, stikker seg ut — ikke minst fordi de er så dårlige at de blir minnerike.

I dag sitter spillet der det alltid har sittet: vanskelig som en dementia-test, men med noe som gjør deg vil til å prøve igjen. Moderne platformer har gjort oss myke. Her møter du en hra som ikke gir deg annet valg enn å lære dig, eller ge opp. Hvis du kan stille deg til at det er en del av opplevelsen, og at frustrasjon er det samme som respekt for designerens integritet, er Monty on the Run fortsatt relevant.