Hans Kloss

Hans Kloss er en plattformspill som dukker opp når man minst venter det — utgitt i 1992 for Commodore 64, altså når maskinen var praktisk talt død i Vesten. Men det er nettopp her potensialet ligger: mens amerikanske og vesteuropeiske utviklere allerede hadde gitt opp, fortsatte østeuropeisk gamingkultur å pumpe ut titler for det elskede åttebitsmaskinen.

Spillet er en klassisk plattformer hvor du navigerer gjennom nivåer fylt med fiender og hindringer. Du hopper, unngår farlige objekter og samler det som skal samles — helt etter oppskriften fra tidens plattformspill. Designet er enkelt, men funksjonelt, og det er ingen grunn til å rope veltalenhet. Grafikken holder seg innenfor det Commodore 64 kunne levere uten å brenne opp, og musikken er der den skal være: nikotinfarget og elektronisk, med den karakteristiske C64-lyden som enten får deg til å smile eller rømme rommet.

Hvor spillet skiller seg ut, er i hvor tight og gjennomtenkt mekanikken faktisk er. Hopping føltes presis, responstiden på kontrollene er ikke den klassiske C64-draslighet hvor karakteren din beveger seg som han vader gjennom honning. Du kan faktisk planlegge dine bevegelser og føle at dødsfallene skyldes dine egne feil, ikke at spillet lurte deg. Det er liten ting, men det betyr alt når du skal gjenta nivåer tjue ganger.

Hans Kloss representerer noe vi ofte glemmer når vi snakker om retro-gaming: at den verkelige vitality i osmibitskulturen ikke var i Silicon Valley eller Essex. Den var i Øst-Europa, hvor mennesker rett og slett fortsatte å lage spill fordi de likte det, ikke fordi markedet krystalklart sa at det var død. Denne tittelen holder seg ikke ved minnen alene — den holder seg ved at den er faktisk solid.

I dag kan du spille Hans Kloss i nettleseren din, og det gir mening. Det er ikke en kunstnerisk mesterstykke eller en revolusjonær design, men det er et kompetent plattformspill fra en tid da sånt fortsatt var verdt å gjøre. Hvis du likte Commodore 64, eller bare liker plattformspill som ikke skjuler dårlige mekanikker bak glamør, er det verd en time eller to. Det koster ingenting, og det stjeler ingen tid du hadde bruk for uansett.