Bumping Warrior

Når et spill heter Bumping Warrior og ble utgitt i 1994 på DOS, vet du nøyaktig hva som venter deg: noe enkelt, kanskje litt forvirrende, definitivt uten utropstegn i åpningsscenen. Og Bumping Warrior leverer nøyaktig det inntrykket.

Det er en arkadskytter fra fugleperspektiv hvor du kontrollerer en liten figur på en svart skjerm og prøver å unngå eller ødelegge fiender som konstant stormer mot deg. Spillet foregår på en eller et par få skjermbilder, prinsippet er like gammelt som spillene selv: beveg deg, skyt, samle bonuser, pass på poengene. Ingen historie, ingen dialog, bare håpløs pikkling av tall og hvite piksler på sort bakgrunn.

Kontrollen fungerer på tastaturet og er så rett fram som det sømmer seg for starten av 90-tallet. Bevegelse, skytting, av og til noe som ser ut som magisk kraft. Grafikken er primitiv, så forvent ikke noe spektakulært — når du ser to små hvite firkanter lyse opp, blir det galaksekollisjon for hjernen din. Lyd? Skyttelyd som høres ut som et punktert dekk på PC-høyttaleren din. Etter fem minutter høres det bare som en stille surring i bakgrunnen.

Bumping Warrior gikk ikke videre fordi det ikke gikk noe sted. Ingen historie, ingen progresjonsmålestokk, ingen prat med figuren — det er ren arcade hvor du gjør det samme om igjen og om igjen. I dag ser man på det som en primitiv reflextrening, et arkiv fra en tid da spill ikke måtte se ut som drømmer, de måtte bare fungere.

Hvis du vil tilbake til enkle arcade-spill uten unødvendig ballast, er dette stedet. Det er ikke vakkert eller inspirerende, men det er ærlig — du spiller det raskt i nettleseren, husker hva som hadde verdi den gang, og går videre.